Grunntrekk i Hegels virkelighetsforståelse

Mappeeksamen Ex.phil.

ved Menighetsfakultet vår 2005

Av Børge

http://forteller.net/

This work is licensed under the Creative Commons Attribution-ShareAlike 2.5 License. To view a copy of this license, visit http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5/ or send a letter to Creative Commons, 543 Howard Street, 5th Floor, San Francisco, California, 94105, USA.

Innledning

Oppgaveteksten lyder:

”Gjør rede for grunntrekk i Hegels virkelighetsforståelse.”

I denne sammenheng vil jeg forstå ordet virkelighetsforståelse som historieforståelse.

I min redegjørelse av Hegels virkelighetsforståelse vil ordene ”tese”, ”antitese”, og

”syntese” være viktige begreper. Det er derimot uklart om dette er begreper Hegel selv

benyttet seg av, eller om de har blitt oppkonstruert i ettertid for å beskrive hva Hegel

mente. I følge pensumboken I Sokrates fotspor brukte Hegel selv disse ordene¹.

Men Cappelens leksikon benekter dette² og hevder at Hegel ikke brukte disse begrepene,

noe professor Henriksen ved Det teologiske Menighetsfakultet bekrefter³.

Redegjørelse

Georg Wilhelm Friedrich Hegel var en tysk filosof som levde fra 1770-1831.

Da den franske revolusjon brøt løs i 1789 studerte Hegel teologi i Tübingen, en liten

universitetsby i Tyskland. Hegel fulgte interessert med på det som skjedde i nabolandet, og

det er sannsynlig at nettopp denne hendelsen var en av hovedgrunnene til at hans

filosofiske karrière startet med, og dreide seg om, spørsmål om hva som driver historien

framover og hva som er historiens dynamikk. Han ville med andre ord prøve ”å finne det

underliggende mønsteret for historiens gang”⁴ Han sluttet seg dermed til en lang rekke

filosofer som har vært opptatt av historien og dens gang. Disse blir kalt historiefilosofer,

hvorav en av de mest kjente er Augustin.

    Hegel arvet Augustins lineære historieoppfatning, hvor historien blir sett på som en

slags linje med en tydelig begynnelse og slutt. Men der Augustin ikke har noen som helst

tanke om utvikling langs denne historiens linje, er utvikling kjernen i Hegels filosofi.

Mens tiden går skjer det stadig en utvikling, og utviklingen er alltid til det bedre, mente

Hegel.

    Selv om tanken om utvikling var utbredt i opplysningstiden (1700-1789) bryter

Hegel her ganske skarpt med opplysningstidens filosofer. Disse mente nemlig at selv om

det stadig er en utvikling så er den ikke alltid et fremskritt. Middelalderen var et yndet

eksempel som stadig ble referert til som ”den mørke middelalderen”, et mørkt kapittel i

menneskehetens historie. Hegel er absolutt ikke enig. Han er en utviklingsoptimist og

hevder at enhver utvikling er et fremskritt. Alle historiske epoker ”representerer

nødvendige skritt på veien mot vår egen tid”⁵ At dagens mennesker har de tanker og ideer

de har, har sitt opphav i tidligere menneskers tanker og ideer.

Tese, antitese, syntese

Hvordan fungerer denne utviklingen? På hvilken måte bygger dagens menneskers tanker

på tankene til mennesker i tidligere epoker? Tenk deg at noen kommer sammen for å

diskutere. Den ene parten legger fram sitt syn på en bestemt sak, sin måte å tenke på.

Han legger bare vekt på noen få spørsmål og bryr seg ikke om andre sider av saken.

Dermed er hans syn ensidig. En slik måte å tenke på kan kalles en ”tese”.

    Den andre parten synes ikke denne tesen har mye for seg. Han tar for seg andre sider ved

saken, stiller relevante spørsmål som den første parten enten ikke var oppmerksom på eller

ikke ville se, og kommer fram til en totalt annen måte å tenke på. Selv om denne måten å

se saken på er fra omtrent motsatt side av den første måten, trenger den ikke nødvendigvis

være særlig mye bedre. Denne nye tenkemåten er like ensformig som den første. Når så

den andre parten legger fram sitt syn på saken, sin tese, er ikke dermed konflikten løst.

Den andre tesen blir en antitese som virker som et korrektiv på den første. I løpet av

diskusjonen kan det være at de to partene, eller andre som får med seg hva som diskuteres,

kommer fram til en tredje måte å tenke på. Denne måten vil kanskje legge til noen nye

momenter, men først og fremst ta det beste fra de to første måtene og dermed skape en

syntese. Ordet ”syntese” er gresk og betyr sammensetning. Denne nye måten å tenke på vil

være mer nyansert og dermed bedre enn de to første.

    På denne måten utvikler historien seg, hevder Hegel. En filosof, eller en filosofisk

retning hevder noe. En annen retning oppstår som en reaksjon på denne og en tredje

retning tar til seg det beste fra de to retningene og skaper en syntese. Dermed har

utviklingen ført til et framskritt. Men selv om syntesen er en mer nyansert og bedre måte å

tenke på vil heller ikke denne måten, denne nye tesen, være god nok. Det vil igjen oppstå

en reaksjon og den nye tesen vil komme i konflikt med en ny antitese som igjen vil ende

opp i en ny syntese. På denne måten utvikler verden seg med fremskritt.

    Som vi ser kan historiens utvikling ses på som en eneste stor samtale, og Hegel

kaller også denne utviklingen for en ”dialektisk prosess.”⁶ Ordet ”dialektisk” kommer av

det greske ordet ”dialogos”, samtale. Dialektisk er en betegnelse som først ble brukt om

Sokrates’ måte å snakke med folk på. Han tok alltid utgangspunkt i hva de han snakket

med opprinnelig tenkte, deres teser. Ut fra det stilte han spørsmål som viste at deres teser

ikke var gode nok. Han kom med en antitese. Sokrates håpet dette ville åpne

samtalepartnerens øyne og få ham til å tenke i nye baner, slik at en syntese mellom de to

motsatte måtene å tenke på skulle oppstå.

    Et eksempel vi kan se i historien på en slik dialektisk prosess er ”kampen” mellom

empirisme og rasjonalisme som utspant seg på 16- og 1700 tallet. I 1687 kom Newton med

sin berømte bok ”Principia” hvor han blant annet presenterte sin universelle

gravitasjonslov. Newton mente at vi kan ha sikker viten om verden gjennom sansene.

Man kan si at Newton er en representant for en tese om empirismens gyldighet. Men Hume

reagerte på dette og slo et slag for rasjonalismen. Han hevder at det sansene forteller oss

ikke nødvendigvis er evige, uforanderlige sannheter. Humes tanker utgjorde en antitese i

forhold til Newton. Senere kom Kant og bygde bro mellom de to standpunktene.

Både empirismen og rasjonalismen har sider ved seg som er korrekte hevdet han.

Kant forente rasjonalisme og empirisme i en syntese.

Determinisme

Vår egen tid er altså bare et resultat av tidene som har gått foran oss. Men ikke bare er vår

egen tid en nødvendig konsekvens av de tidligere epoker, nei, de historiske epokene var

som de var nettopp for å nå fram til vår egen tid sånn som den er nå . Også ”den mørke

middelalderen” var et nødvendig skritt på veien for å komme dit vi er i dag.

Middelalderens tanker var en tese som senere tenkere reagerte på og dermed formet en

antitese til.

    I følge Hegel er det heller ikke tilfeldig at disse antitesene oppstår, og heller ikke at

nye teser, syntesene, dannes fra tesen og antitesen. Dette er uunngåelig hevder han.

Hadde ikke Platon forent naturfilosofenes og sofistenes tanker hadde noen andre gjort det

på den samme tiden. Platon var en av dem som ”innser hva som er nødvendig i en bestemt

situasjon, og gjør det.”⁷ Hegel har sagt at ”[f]ilosofenes fremskritt er nødvendige.

Enhver filosofi måtte med nødvendighet oppstå nettopp da den oppsto. Derfor kom enhver

filosofi i rett tid […] enhver filosofi griper sin tids ånd i tanken.”⁸

    Dermed er det ikke noe vi kan gjøre for å stanse utviklingen. Hvis en dråpe i en elv

finner ut at den vil stanse, vil den likevel bli dratt av gårde av strømmen, den klarer ikke å

stanse elvens bevegelse mot havet. I tillegg til at utviklingen ikke kan stanses så er den

heller ikke tilfeldig i følge Hume. Platon kunne ikke ha kommet fram til en annen form for

syntese mellom naturfilosofien og sofistenes tanker. Historien er som et skuespill der

historien er fastlagt på forhånd, vi må bare tilpasse oss den rollen vi har fått tildelt.

Et slikt syn på historien, der alt er fastlagt og uforanderlig, kalles deterministisk.

Verdensånden

Hva er det så som styrer denne utviklingen? Hvor kommer disse uforanderlige lovene fra?

Hegels svar er Verdensånden. Historien er Verdensåndens forsøk på å komme til

erkjennelse om seg selv. Det er Verdensåndens indre dialog med seg selv. Hvis du prøver å

finne svar på noe ved hjelp av din egen fornuft vil du mest sannsynlig bruke en dialektisk

metode for å prøve å komme fram til det riktige svaret. Først vil du se på saken

utelukkende fra den ene siden, men etter hvert som du gransker problemet mer og mer

nøye fra den synsvinkelen vil du også skjønne at det går an å se det fra den totalt motsatte

siden. Derfor vil du etter en stund gå over til å betrakte saken fra denne motsatte siden, og

hvis du fortsetter med dette en stund vil du finne ut at begge synsvinkler har gode sider ved

seg og du vil kombinere disse. Du starter med en tese, etter hvert vil denne tesen tvinge

deg til å komme med en antitese og du vil ende opp med en syntese.

    Dette er det som skjer i historien. Via menneskene diskuterer Verdensånden på

denne måten med seg selv. Den går fra tese (for eksempel naturfilosofi) til antitese (for

eksempel sofisme) og videre til en syntese (for eksempel platonisme). Og denne syntesen

blir til en tese i en ny tankerekke. Hegel hevder at Verdensånden gjennom denne

dialektiske prosessen ”utvikler seg til en bevissthet om seg selv”⁹. Hegel er dermed

historiens fullbyrdelse fordi Verdensånden, i Hegel, har kommet til bevissthet om seg selv.

Enkeltmennesket

Slik jeg ser det mener Hegel at ingen mennesker kan forandre historiens gang.

Historien fram til nå kunne ikke vært annerledes enn den var, for hvis Platon hadde latt

være å filosofere og dermed ikke funnet syntesen mellom naturfilosofien og sofismen, så

ville noen andre ha gjort det. Ikke bare ville noen andre ha gjort det, men det ville også ha

skjedd på samme tid i historien. Jeg forstår også Hegels tanker dit hen at menneskenes

tanker og ideer bare er uttrykk for Verdensåndens dialektiske diskusjon med seg selv, og

dermed at mennesket ikke er et autonomt vesen. At hvert menneske ikke er annet enn

”roboter” som er redskaper for Verdensåndens ytring av egne tanker, eller celler i dens

hjerne. Men dette er et syn som er åpent for tolkning. ”[D]et er ulike tolkninger av Hegel,

alt etter hvilke verker man legger vekt på osv.”¹⁰

Konklusjon

Georg Wilhelm Friedrich Hegel var en tysk filosof som levde fra 1770-1831. Han var en

historiefilosof som spurte om hva som driver historien framover. Han hadde et lineært syn

på historien og mente at det hele tiden skjer en positiv utvikling. I motsetning til de fleste

andre filosofene i opplysningstiden mente Hegel at alle utvikling opp gjennom historien er

framskritt. Han var dermed en utviklingsoptimist. Hegel kom fram til at det som driver

historien framover er en dialektisk prosess hvor tanker og ideer står imot hverandre.

Ett syn, en tese, blir fremmet av én filosofisk retning (for eksempel naturfilosofien).

Et motsatt syn, en antitese, blir satt fram av en annen filosofisk retning (for eksempel

sofismen). Deretter blir det beste fra disse to retningene tatt opp i et nytt syn, en syntese

(for eksempel platonismen).

    Denne syntesen blir den nye tesen i en ny utviklingsprosess med tese, antitese, og

syntese. Slik fortsetter historien å utvikle seg med framskritt. Hegel hevder også at denne

utviklingen er uunngåelig. Hadde ikke Platon skapt en syntese mellom naturfilosofien og

sofismen ville en annen ha gjort det på samme tid. Hegels historiesyn er dermed

deterministisk. Det som bestemmer denne utviklingen kaller Hegel for Verdensånden.

Gjennom historien prøver Verdensånden å komme til erkjennelse om seg selv. Dette

oppnår den gjennom Hegel og dermed er Hegels tanker historiens fullbyrdelse. I denne

sammenhengen kan man tolke Hegel dit hen at enkeltmennesket ikke har noen form for

betydning i seg selv, men bare som en del av helheten, som en del av Verdensåndens indre

dialog med seg selv. Dette kan imidlertid tolkes på forskjellige måter, alt etter hvilke av

hans skrifter man legger mest vekt på.

Litteraturliste

Svare, Helge: I Sokrates fotspor. Oslo: Pax Forlag, 1996

Cappelens leksikon, Bind 3. Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1983

Jan-Olav Henriksen i e-post av 18.03.05

Notater i moralfilosofi, kompendie fra førstelektor Svein Hoff ved Høgskolen i Bergen.

Sitert 18.03.05. Online: http://home.hib.no/ansatte/shof/eksamen/moralfilosofi.htm

Notater fra Henriksens forelesning i Exphil 101, 02.05

Fotnoter